dagens situasjon

Dagens situasjon
Diskriminering er usaklig forskjellsbehandling uansett årsak. Alle former for diskriminering er i følge menneskerettighetene like alvorlige. Menneskerettighetene opererer ikke med uttømmende definisjoner av hvem som skal beskyttes mot diskriminering. Dette grunnleggende premisset forplikter også Norge siden de har ratifisert Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og flere andre bindende internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Norge har understreket sin forpliktelse ytterligere ved å implementere disse konvensjonene i en egen norsk menneskerettslov.

Problemet med norsk lovgivning er at de legale konsekvensene av dette grunnleggende premisset ikke er blitt gjennomført i lovverket generelt. I stedet for å behandle diskriminering prinsipielt, har norske myndigheter brukt en ad hoc-tilnærming. Lover og tiltak er først kommet til når et spesielt diskrimineringsforhold er identifisert og har oppnådd tilstrekkelig grad av formell anerkjennelse. Resultatet er at forskjellige diskrimineringsformer nå rangeres i det institusjonaliserte antidiskrimineringsarbeidet og i offentlige tiltak og utspill, som om de skulle være mer eller mindre alvorlige.

Norske politikere har dessverre misforstått deres oppgave i forhold til antidiskriminering. Det er ikke lovgivernes oppgave å diskutere hvorvidt noen skal beskyttes mot diskriminering eller ikke. Politikerne er forpliktet til å følge opp menneskerettighetenes forbud mot all diskriminering uansett årsak, noe som innebærer at alle former for diskriminering må sees som like alvorlige og at det ikke lenger er nødvendig med prinsipielle diskusjoner foran utformingen av hver ny spesiallov. Mer spesialisert beskyttelse vil alltid kunne avledes av det generelle prinsipp om forbud mot all diskriminering.